Med utgangspunkt i historiske og norrøne kilder viser hun hvordan sverd, spyd og skjold ikke bare symboliserte makt og kamp, men også lov, rett og samfunnsorden. Foredraget gir et nytt perspektiv på vikingtidens rettskultur og hvordan våpen kunne fungere som bærere av juridisk autoritet og sosial legitimitet.
Våpen i juridiske ritualer i vikingtid – et foredrag av professor Anne Irene Risøy
Vikingenes våpen var ikke bare redskaper for krig, men også bærere av lov, rett og sosial orden.
Foredraget bygger på Risøys egen forskning på våpnenes rolle i vikingtidens rettskultur. Det som gjør temaet særlig spennende, er at et bredt spekter av kilder – de eldste norske lovene, sagaene, eddadiktningen og samtidige kilder fra kontinentet og De britiske øyer fra ca. 800–1000 – alle viser at ulike våpen hadde en viktig juridisk betydning. Våpen var ikke bare redskaper for krig, men kunne også inngå i edsavleggelse, tingforhandlinger og andre rettslige ritualer.
Når tvister skulle avgjøres på tinget eller viktige avtaler inngås, var det ikke bare ord som hadde betydning. Eder kunne sverges på sverdets egg eller skjoldets rand, og våpen kunne brukes til å bekrefte og legitimere beslutninger. Det såkalte våpentaket, der de frammøtte løftet våpnene som tegn på samtykke, viser at våpnene også fungerte som et uttrykk for rettslig autoritet og kollektiv tilslutning. Slike ritualer kjenner vi både fra sagaene, eddadiktningen og samtidige kilder fra det kristne Europa.
Den norrøne mytologien ga disse handlingene en dypere mening. I Volundkvadet sverges det nettopp ved skjoldets rand og sverdets egg, og dette ser ut til å gjenspeile en etablert praksis i vikingtiden. Først med kristendommens innføring ble slike «hedenske» ritualer gradvis avviklet samtidig som samfunnsmakten i stadig større grad overgikk til Kongen og kirken som sto under Guds lov. Våpnene mistet dermed sin rolle som juridiske symboler og ble i stedet først og fremst stående igjen som militære gjenstander.
Om foredragsholderen
Anne Irene Risøy er professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge med doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Hun forsker på vikingtid, middelalder og tidlig nytid, med særlig vekt på rettshistorie, kirkehistorie, politisk historie, kriminalitet og kjønnshistorie.