Skulpturen ble til etter en lukket kunstnerkonkurranse om temaet Re's Middelalderhistorie. Den norrønt inspirerte skulpturen har fått tittelen Våge, og utsmykker fasaden på den nye flerbrukshallen i Revetal. Utsmykningen er en del av en satsning i Vestfold og Re, hvor middelalder og vikingarv ivaretas og brukes aktivt i kulturarbeidet.
Sponene i ekte malmfuru er produsert av Husanotra, en museumsbedrift som ivaretar den eldgamle fagkunnskapen om bruk av treverk i stavkirker og skip. Til skulpturen er det lagd en spesiell versjon av disse for å bruke som virke til en lysskulptur med en moderne formgivning, hvor selve sponene bærer assosiasjonen til det eldgamle norrøne utrykket.
Malmfuru er den mest holdbare delen av utvalgt saktevoksende furu fra fjellområder. Det er et edelt materiale som kan stå i århundrer når det er behandlet med ekte tyribeis – en sjelden norsk eik som både vikingenes langskip og de flotteste byggene, slik som stavkirkene, ble konstruert av. Frem til nyere tid har dette også vært det foretrukne materialet i bygningsdeler som trenger ekstra holdbarhet, som feks. vindusrammer ol.
Det ble også brukt en kvalitetsbeis fra produsenten Møretyri, en olje lagd på ekte tyritjære og linolje. Den har den gode lukta man kjenner fra trebåter og stavkirker, og er med på å skape helhetsinntrykket. Denne oljen kan også, i motsetning til ren tjære, håndteres allerede etter få dager.
Sponene er da tilnærmet svarte i fargen, med en rik overflate-finish som varierer etter treverkets tetthet – og vil gi en tydelig kontrast til det som med tiden vil bli byggets sølvgrå patinerte furukledning.
Vanligvis så dypper man slike takspon i tjæreolje, men fordi hvert spon her er en del av ett lysarmatur så er tjæren rullet på fremsiden, mens baksiden er malt hvit med en reflekterende silikatmaling for å gi mest mulig lyseffekt.
Når mørket senker seg vil denne overflaten slippe ut lys langs kanten fra de 1800 pixel lampene som befinner seg bak – og slik våkner skulpturen til live ved bruk av animert lyssetting, hvor også selve den skulpturelle formen kan påvirkes ved hjelp av optiske illusjoner skapt av lyset.
Prosjektet er en idé fra Louis Jacoby. Næringslivet i Larvik og Larvik Kommune gikk sammen om dette prosjektet i 2006, med visjon å gi innbyggerne og besøkende til Larvik større livskraft gjennom Poesiparkens formidling.
Les mer om installasjonene og hvor du finner dem hos Poesiparken.
Mandager i juli arrangerer Poesiparkens venner Poesivandringer. Se Hva skjer?-kalenderen for detaljer.
Lystlunden park har mange benker å slå seg ned på, en hyggelig andedam med mulighet for å mate endene og en gammel pavillion. Videre finner du skulpturer av Arne Durban og Ørnulf Bast her. Horten kommune har lagt ned mye arbeid i å utvikle parken. Nye griller er satt ut for allemennhetens bruk – så her er det bare å komme med kull, mat og pledd – og la pikniken starte i godt lag. På kveldsstid vil du kunne oppleve parkens spesielle lyssetting.
Lekeplass og eventyrverden
Parken har også en spennende lekeplass med gamle eiketrær der alvene bor. Om du trår forsiktig, og leter rundt trærne, vil du kanskje oppdage dem.
Mangfoldig idrettsanlegg
Idrettsanlegget i Lystlunden park har stadionanlegg for fotball, rugby, kunstgressbane, bueskytterbane og flere treningsbaner for fotball.
Gave fra Marinen
Lystlunden ble gitt i gave til Hortens befolkning av Marinen i 1852 som park til rekreasjon og forlystelse. De fleste av innbyggerne i Horten var da en del av arbeiderne ved Marinens hovedverft (Karljohansvern).
I dag har Lystlunden park sin egen velforening, som aktivt jobber for å bevare parkens arealer og egenart for fellesskapets beste.
Lysdesigner Erik Selmer sørger for at stien, naturen og kunsten er lyssatt på en spennende og eventyrlig måte. Belysningen blir automatisk slått på hver kveld ved mørkets frembrudd og slått av ved midnatt, 00:10.
STI FOR ØYE er en kjærlighetsærklæring til Vestfoldskogen. Et kunstprosjekt som i tett samarbeid med naturen påvirker alle som besøker stien til å la sansene få fritt spillerom. Stien er anlagt utenfor allfarvei av landskapsarkitekt Rainer Stange, som på ekte indianervis lar stien bukte seg fram i pakt med naturens egen magi.
Stiens dekke er rød rombeporfyr, ”den røde løperen”, som knapt finnes noe annet sted enn i Stokke. Skogen på begge sider av stien har Norges rikeste forekomst av lauvtrearter. Hver vår dekker tepper av hvitveis skogbunnen. Blåveisen danner store øyer i landskapet. Fuglelivet er artsrikt og symfonisk. Hver høst tegner kantareller sine klaser av gull mot urskogens bunn.
Prosjektgruppen på seks personer, bestående av Bjarne Sætre, Kirsti Fønhus, Grethe Hald, Elfi Sverdrup, Morten Juvet og Triztan Vindthorn, valgte ut 12 kunstnere fra 8 europeiske land til å skape sine fortellinger om skogens egenart. De hjelper publikum til å oppdage det store artsmangfoldet i en helt vanlig skog i Vestfold. Naturen fremhever kunsten, og kunsten synliggjør naturens mange underverk.
STI FOR ØYE ble påbegynt i 2001, og offisielt åpnet 30. september 2010.
Stien er nesten to kilometer lang og snor seg fram mot Himmeltrappen. Derfra har vandrerne fritt utsyn mot Slottsfjellet i Tønsberg.
TUR FOR GRUPPER
Ønsker du en guidet tur? STI FOR ØYE tilbyr omvisning på en til to timer, eller foredrag med påfølgende omvisning til grupper på min. 10 personer. Mat og drikke kan også tilbys. Ta kontakt for forespørsel.
Kilde: Stiforoye.no
Monumentet ble avduket på Olsok, Olavsdagen, 29.07.2016.
Slaget ved Nesjar blir betraktet som et av de mest avgjørende sjøslag i norsk historie. Det kan ha deltatt opp mot 5000 mann og ca. 75 skip. I slaget seiret Olav Haraldsson (Olav den Hellige) over en rekke av de mektigste norske høvdingene anført av Svein jarl. Det gjorde at han klarte å få herredømme over hele Norge, som første konge siden Harald Hårfagre. Dette la grunnlaget for en strukturert statsmakt i Norge, og innføring av kristendommen.
Nesjarslaget er den første nøyaktig daterte hendelsen i norsk historie. Skriftlige kilder er blant annet "Heimskringla", "Fagerskinna", "Den legendariske Olavs-saga", "Flatøybok" og kvadet "Nesjarvisur" av Sigvat Skald. Dette viktige sjøslaget skjedde etter all sannsynlighet i og utenfor Værvågen, "bak" Mølen i Brunlanes.
Et flott monument over Ulabrand er reist på det stedet Ulalosene hadde sin utkikkspost.
Ulabrand tjenestegjorde som los i Ula fra ca. 1850 til han omkom under en høststorm i 1881.
På slutten av 1800-tallet måtte losene selv praie skuter som skulle ha los. Lospenger ble utbetalt til den som kom først fram, og som førte skuta trygt i havn. Losene hadde derfor utkikkssteder med vidt utsyn for tidlig å kunne oppdage båter på vei inn Oslofjorden.
Konkurransen losene imellom for å nå fram til båtene var ofte med livet som innsats, og Ulabrand selv var kanskje den tøffeste av alle. Losene berget mang en skute trygt i havn under stormer i Skagerrak.
Ulabrand ble et symbol på godt sjømannskap og den viktige tjenesten losene gjorde for sikkerheten på havet.
På en høyde på Midtåsen ligger Midtåsen Skulpturpaviljong og skulpturpark, hvor seksten av kunsteren Knut Steens verker er samlet – tolv marmorskulpturer inne i paviljongen, mens fire skulpturer i bronse er plassert rundt i landskapet.
Paviljongen er tegnet av arkitekt Svein Lund og landskapsarkitekt Gullik Gulliksen, og har vakt internasjonal oppmerksomhet.
Vestfold fylkeskommune, Sandefjord kommune, Sparebankstiftelsen DnB NOR og Anders Jahres humanitære stiftelse finansierte i felleskap byggingen av paviljongen og etableringen av skulpturparken. I dag har Sandefjord kommune ansvar for driften av paviljongen.
Gratis inngang.
Hvalfangstmonumentet viser fangstfolk ved årene i åpen båt, med harpunen klar og vannet sprutende rundt seg. Det mektige monumentet ved havna er laget som en kompassrose, og det roterer sakte rundt sin egen akse. Sett deg ned på en av benkene og følg med!
Monumentet ble donert til byen av konsul Lars Christensen og AS Framnæs Mek. Værksted.
Sandefjords historie er uløselig knyttet til hvalfangsten. Den var på sitt høyeste i 1954 da så mange som 2.800 mann fra distriktet hadde hyre på hvalfangst – på hvalbåt, flytende kokeri i Sørishavet eller på hvalfangststasjon på en av øyene i Antarktis. Da hadde Sandefjord lenge vært sentrum for den internasjonale hvalfangsten.
Eventyret startet allerede i 1881, da hvalbåten "Haabet" ble utstyrt for fangst i Finnmark. I 1905 gikk den første av svært mange ekspedisjoner – med kokerier og hvalbåter – til Antarktis. Sandefjord opplevde stor økonomisk oppgang, og hvalfangsten skapte positive ringvirkninger i næringslivet i byen og distriktet.
Sandefjord har så mange skulpturer at det er laget en egen bok om dem, "Verd å se". Byen og boka inviterer til en skulpturvandring. Det største og mest kjente kunstverket er Knut Steens "Hvalfangstmonumentet" ved havnen og "Fortuna" i Badeparken, Nina Sundbyes "Poseidon" i Badeparken, Nils Aas' utsmykning på Hjertnes' fondvegg mot Badeparken, og Arnold Haukelands "Havdronningen" utenfor Hjertnes kulturhus.
På Midtåsen finnes en egen skulpturpark med et utvalg av kunstneren Knut Steens skulpturer i marmor og bronse. Skulpturene er plassert i naturskjønne omgivelser i egen paviljong.
Billedhugger Carl E. Paulsen. Avduket 1940. Sted: Gunnarsbø.
